Høyere utdanning i Frankrike

Frankrike har et stort utvalg av studieprogrammer innen høyere utdanning med ca. 2,5 millioner studenter hvorav 12% er fra utlandet. Det er mer enn 3500 offentlige og private institusjoner for høyere utdanning i Frankrike: 72 universiteter, 25 multicampuser, 271 doktorgradskoler, 227 ingeniørskoler autorisert til å tildele tittelen ingeniør, 220 handels- og lederskoler, 45 offentlig kunstskoler, 22 arkitektskoler og 3000 private skoler og institutter.

Nivå B1 eller B2 i fransk anbefales for å studere på bachelor- og masternivå i henhold til CEFR (Common European Framework of Reference for Languages). Noen franske institusjoner for høyere utdanning kan kreve et høyere språknivå, C1 eller C2, for spesifikke programmer. I søknadsprosessen er det en fordel å kunne vise til offisiell dokumentasjon på franskkunnskaper, for eksempel DELF, DALF, TCF eller TEF. Les mer om språktester her. Utenlandske studenter som har mottatt et fransk videregående diplom fra en AEFE-institusjon (Agence pour l’Enseignement du Français à l’Etranger) er unntatt. Snakker du ikke fransk? Ingen grunn til panikk! Les mer om Frankrikes mange engelskspråklige studieprogrammer lenger ned på denne siden.

Frankrike bruker et standardisert, tredelt system med treårige bachelorer (Licence), toårige mastere (Master) og doktorgradsstudier (Doctorat). Dette kalles for LMD-systemet i Frankrike og er felles for mange europeiske land, inkludert Norge. Alle franske LMD-grader gir ECTS-studiepoeng (European Credits Transfer System) som gjenkjennes og godkjennes i store deler av verden.

LMD-grader bygges ved at man gjennomfører og består et visst antall semestre fra man starter på et høyere utdanningsprogram. Hvert semester kan gi inntil 30 ECTS-studiepoeng. En bachelorgrad består av 6 semestre (180 ETCS). Ytterligere fire semestre og 120 ECTS studiepoeng kreves for å oppnå en Mastergrad. Doktorgraden tilkjennes etter å ha bestått og gjennomført seksten semestre og totalt 480 ECTS-studiepoeng på minimum åtte studieår regnet fra det første året på bachelorprogrammet.

Det franske systemet for høyere utdanning bygger i stor grad på ideen om at man må begynne generelt for siden å snevre inn undervisningen på mer spesifikk kunnskap. Det første året av en bachelorgrad kan derfor oppfattes som særdeles tverrfaglig, da man ofte har mange fellesfag med andre studieretninger. Etter hvert blir undervisningen mye mer spesifikk for den graden man tar. Denne tankegangen gjenspeiles også i selve undervisningen. Filosofien rundt kunnskapstilegning er også annerledes enn i Norge. Det er mye større grad av obligatorisk undervisning, og ofte mindre grad av egenstudier. Lærebøker er i større grad supplerende pensum i rak motsetning til norske universiteter der det ofte er forelesningene som supplerer lærebøkene. Man har også langt flere, men mindre fag enn i Norge. Det norske systemet bruker ofte 10-poengsfag med tre fag per semester. I Frankrike er det mye vanligere med små fag som gir 2 til 5 studiepoeng med 5-10 fag per semester. Det høres rart ut hvis man har et norsk perspektiv, men den totale arbeidsmengden er sammenliknbar.

Ved franske universiteter gis tre typer undervisning:
 

• Cours magistraux (CM) tilsvarer vanlige forelesninger ved norske universiteter. En professor presenterer et emne for studentene i et auditorium. Disse ikke-obligatoriske timene blir ofte skrevet opp og delt ut av foreleserne til studentene, noe som er veldig nyttig for å lese til eksamen på slutten av semesteret.
   
• Travaux dirigés (TD) er obligatorisk klasseromsundervisning som ligner litt på seminarundervisning ved norske universiteter. Her får man oppgaver og jobber praktisk med det man lærer om i fagene i mindre grupper. Det forventes at studentene møter forberedt til disse timene, slik at man kan diskutere oppgavene i plenum, og slik at læreren kan forklare det som eventuelt er uklart.
   
• Travaux pratiques (TP) er obligatorisk praktisk undervisning. Innenfor naturvitenskapene er dette ofte laboratorietimer. Dette er timer som må forberedes på forhånd, og det forventes at studentene legger inn en betydelig mengde egenarbeid både før og etter slike timer. TP komplimenterer i stor grad den andre undervisningen, men det kan ofte komme tilleggsinformasjon som også i aller høyeste grad er pensum på eksamen.

Evalueringer ved franske universiteter foregår på en annen måte enn i Norge. Det er generelt sett mer fokus på kontinuerlig tilbakemeldinger i løpet av semesteret. Det betyr blant annet at vurderingsgrunnlaget er en god del større enn i Norge. Fransk høyere utdanning benytter tallkarakterer fra 0-20, noe som muliggjør gjennomsnittsberegninger. For å stå må man få et generelt gjennomsnitt på over 10/20 (les: 10 av 20). Dersom du «styrker» i ett fag, kan gode karakterer i et annet fag kompensere for dette slik at du allikevel står og går videre til neste semester. Fagene vektes også forskjellig med såkalte koeffisienter. Fagets koeffisient, altså hvor mye hvert fag er verdt, tilsvarer fagets studiepoeng. Et fag som er verdt 5 studiepoeng, har en koeffisient på 5.

Eksempel:
Si at du har et fag som gir 2 studiepoeng, der du får karakteren 6/20 og et annet fag som er verdt 4 studiepoeng, der du får karakteren 12/20. Gjennomsnittet blir da:

(2*6 + 4*12)/(2+4) = 10

I dette eksempelet ville man med andre ord stått og gått videre til neste semester til tross for at man «strøk» i 2-poengsfaget.

Vurderingene deles inn i to kategorier:
 

• Contrôle continu (CC) eller underveisvurderinger er små eller middels store prøver som evaluerer det man har lært om i tiden før prøven. Disse avholdes gjerne i TD- eller TP-timene, men man kan også få CC-prøver med eksamensformat. I TP-timene kan det også bli gjennomført evalueringer av studentenes praktiske arbeid som også faller inn under denne kategorien. På slutten av semesteret legges alle CC-karakterene sammen slik at man står igjen med et CC-gjennomsnitt.
   
• Examen er akkurat det man skulle tro. Det arrangeres to eksamensrunder per år, én rundt juletider, enten før eller etter ferien, og én rett før sommerferien. Eksamen gjennomføres nesten utelukkende som skoleeksamen. I motsetning til i Norge er det fremdeles relativt vanlig med håndskrevne eksamener, og det er lite vanlig med hjelpemidler. Men frykt ikke, eksamensoppgavene tilpasses naturligvis etter disse forholdene, så det er mulig å oppnå en relativt god karakter uten for store problemer.

Dersom man ikke får over 10/20 i generelt gjennomsnitt, vil man få en ny mulighet etter den andre eksamensperioden før sommerferien. Dette kalles for rattrapage/seconde session (andre eksamensrunde). Dette er i praksis en ny eksamen en måneds tid etter at sluttresultatene foreligger. I perioden før denne andre eksamenen, vil man som student få tilbud om ekstraundervisning. Dersom man etter andre eksamensrunde fremdeles ikke har over 10/20 i generelt gjennomsnitt, blir man nødt til å ta hele året på nytt (redoublement). Det er altså ikke mulighet for å ta opp igjen fag påfølgende semester på samme måte som i Norge. I denne situasjonen vil man allikevel ta med seg karakterene i de fagene man allerede har fått ståkarakter i, så det er kun de fagene man styrker i man må ta opp igjen.